Misforstått Feminin Kraft: Hvorfor Kvinner Blir Utbrente Av Å Gi Omsorg

Omsorg.

Det ligger noe dypt feminint i det, en slags stille styrke. Ikke en kraft som dytter eller presser, men en åpenhet – en evne til å ta inn verden, merke de subtile nyansene, sanse.

Vi snakker ofte om omsorg som noe vi gir. Men hva om det handler like mye om det vi tar inn? At det feminine ikke bare er å være den som gir varme og trygghet, men også den som lar seg fylle opp.

Og her er det jeg føler: Femininitet handler ikke så mye om å gi, men om å være åpen. Tilgjengelig. Mottakelig.

Når omsorg blir enveis

Så hvorfor er det så mange av oss som kjenner på utbrenthet, en slags tomhet, som om vi har tømt oss selv for alt vi har?

Kanskje fordi vi har lært at omsorg bare går én vei. At vi må gi – tid, energi, kjærlighet – uten å stoppe opp og kjenne etter hva vi selv trenger.

Men ekte omsorg er ikke en prestasjon. Det er ikke å være alt for alle. Det er å være i balanse med det som skjer rundt oss. Å ta imot, like naturlig som vi gir.

Ikke bare gjennom ytre ting – en klem, noen som spør hvordan vi har det – men også ved å la oss selv føle, la oss inspirere, la oss bli berørt av livet. På godt og vondt!

Også vi trenger påfyll

Likevel skjer det så ofte. At vi blir de som holder rom for andre. Gir alt vi har. Står i det, igjen og igjen, helt til vi ikke lenger vet hvor grensen går mellom det vi gir og det vi trenger.

Jeg hadde en nydelig elev en gang som forklarte et lignende konsept om det å være introvert kontra ekstrovert. At det er som at man har en bøsse med kronestykker på begynnelsen av dagen, og en introvert gir fra seg kronestykkene hver gang hun utveksler energi med noen, mens en ekstrovert får flere kronestykker. Så for en sensitiv, feminin (og kanskje introvert) sjel, vil det kanskje raskere føles som om lagrene tømmes.

Introvert eller ei – forventningen er der, hele tiden. At vi skal klare det. At vi skal være sterke. Ikke bare i relasjoner, men i jobber der omsorg er en del av hverdagen – terapeuter, lærere, mødre, sykepleiere.

Men hva om vi begynner å se på denne feminine kraften annerledes? Ikke som en oppgave å mestre, men som noe som trenger næring. Balanse. Rom til å puste.

Hva om vi ikke bare kan gi, men faktisk må tørre å ta inn?

Å gi seg selv lov

For til syvende og sist handler omsorg ikke bare om hva vi gir andre. Det handler om hva vi gir oss selv.

En pause. Et dypt pust. En liten påminnelse om at vi også er verdt å lytte til.

Omsorg er en gave. Noe vakkert, noe vi bærer med oss. Men vi må ikke glemme at for å kunne gi, må vi også ta imot.

Lov til å hvile. Til å fylle på. Til å være mer i kontakt med det vi selv trenger, i stedet for å drukne i alle andres behov.

Og huske at omsorg ikke bare handler om å gi.

Det handler også om å tørre å motta.